Framtidens fagbokforfatter

By  | 07/09/2016 | 0 Comments | Filed under: Meninger, Publisert

Tale holdt på Gyldendal akademisk og Gyldendal rettsdatas forfatterfest 10. mars 2016

Da jeg gikk over Sehedets-plass for noen minutter siden, gikk tankene tilbake til den første gangen jeg forfatterfestgikk inn døren til Gyldendal forlag. Det var i desember 1993, for drøyt 22 år siden. Jeg hadde med meg mitt første bokmanus, og nå var tiden kommet for å overlevere det. Da jeg ringte for å høre om jeg kunne levere det direkte hadde de riktig nok sagt at det gikk helt fint å sende det i posten, men jeg syntes det gav en egen betydning å kunne gi det direkte. Jeg begynner med denne assosiasjonen fordi jeg tenker at det er noe alle vi som er her i kveld har til felles: Vi har på ett eller annet tidspunkt i historien overlevert et manus vi har skrevet selv til Gyldendal.

Men det er også en annen grunn til at jeg vil begynne denne talen i 1993, for det er for meg et spesielt år. Temaet for talen er «Framtidens fagbokforfatter». Jeg vet ingenting om framtiden.  I likhet med dere. Morgendagen kjenner ingen. Men samtidig er alle vi som skriver opptatt av framtiden. Vi vet at det vi skriver nå skal leses senere. Kanskje i morgen, kanskje om et år, men ikke nå. Denne henvendelsen til framtiden ligger kanskje i skrivingens natur.

 

Hvis man skal forsøke å si noe om framtiden, har man hovedsakelig en kilde: Fortiden. Og det er derfor jeg vil tilbake til 1993.

Våren 1993 skrev jeg lysbilde2bokmanus på en elektrisk skrivemaskin. Høsten 1993 skrev jeg inn hele manuset på en bærbar datamaskin jeg hadde kjøpt fra onkelen min. Den hadde kostet 30.000,- kroner ny, og veide 8 kilo. Sommeren 1993 besøkte jeg en venn som studerte informatikk på en høgskole. De hadde datarom, og han viste meg hvordan vi kunne sende et slags elektronisk brev til presidenten i USA. Han forklarte hvordan det digitale brevet hadde gått lynraskt mellom forskjellige byer i Norge før det ble sendt over Atlanterhavet. I 1993 hadde vi telefax og var veldig fornøyd med det. Det hendte det kom besøk for å låne den.

Jeg oppfatter 1993, og introduksjonen av internett og mobiltelefon som starten på en revolusjon. Den har vært like viktig, om ikke viktigere, som det som skjedde da Gutenberg begynte å trykke bibler i 1450.

Trykkpresserevolusjonen innebar mye mer enn en teknologisk endring. Den innebar konsekvenser for kirke- og samfunnsliv, men også menneskets oppfattelse av tekst, av kvalitet, av teksters status på et fundamentalt nivå. Før Gutenberg ville hver nye avskrift være ett skritt lengre unna originalen, med alle de mulige feilkilder det innebar. Med trykkpressen ble det omvendt. For hvert nye opplag fikk man mulighet til å rette opp feil, slik at 10. utgaven av et verk, kunne være bedre og mer oppdatert enn den første utgaven. Begrepene «original» og «kopi» fikk helt motsatt betydning!

Når teknologien endres, endres menneskene, inkludert våre tanker om kommunikasjon, kunnskap og tekst. Det er min påstand at den teknologiske revolusjonen som ble innledet på midten av 1990-tallet ennå ikke er over, og at vi som skriver bøker i 2016 ennå ikke fullt ut ser konsekvensene av de endringene som har skjedd.

Digitalrevolusjonen i vår tid skapt endringer som får konsekvenser for utdanningssystemene fra barnehage til doktorgradsstudier, for formidlingen av kunnskap og ikke minst for oss fagbokforfattere. Det handler om grunnleggende forståelse av primærtekst, sekundærtekst og opphavsrett. Det handler om kvalitetssikring av kunnskap og litteratur, og det handler om hvordan bøker når fram til sine lesere.  Og i denne talen vil jeg dele noen refleksjoner om disse endringene, basert på mine erfaringer som lærer, forlagskonsulent og forfatter.

lysbilde3 

Det helt grunnleggende spørsmålet vi alle stiller når vi går i gang med et skriveprosjekt, er «hvordan skal vi gå fram for å nå fram til leseren med stoffet vårt?». En klassisk måte å framstille dette på, er i en kommunikasjonsmodell med en avsender, et budskap og en mottaker. Her er avsenderen forfatteren, mottakeren leseren og budskapet boken. Vi har tre hovedutfordringer når vi skal snakke om framtidens fagbokforfatter. Den første er avsendersiden, forfattergjerningen og forfatterrollen. Den andre er hvilke ideer vi har om framtidens lesere. For det tredje må vi se på hvilke forestillinger vi har om framtidens bøker.

 

Min bakgrunn for å si noe om framtidens lesere, er at jeg i mange år har jobbet som lærer i ungdomsskole og videregående. De eldste elevene jeg har nå, er født i 1997, altså et par år etter at jeg sendte min første e-post og fikk min første mobiltelefon.

 

Jeg har hatt mange diskusjoner med elever om opphavsrett, avskrift, plagiat. Gang på gang slår det meg at vi har helt ulik tilnærming til tekst og kunnskap. Voksengenerasjonen forsøker å overholde et strengt plagiat-regime, der man skal slå strengt ned på juks, på avskrift, uten at man får bukt med problemet. I Akademia, skoleverket og ikke minst i journalistikken ser vi at plagiatsaker, juksesaker er en stor utfordring. Hva skyldes det? Er oppvoksende generasjoner mer kriminelt anlagt enn oss? Jeg tror ikke det.

Svaret kan være noe annet. En person som er født etter 1995 behøver ikke lete rundt på skolebiblioteket etter en kildetekst. Hun vet at uansett emne, uansett problemstilling, vil hun i løpet av få tastetrykk kunne finne tanker og ord på internett. Det er overveidende sannsynlig at tanker har vært tenkt før, at oppgaver har vært besvart før. I en slik horisont kan det være det mest rasjonelle på jord å forsøke å finne disse kildene først, og så bearbeide dem til en egen tekst i etterkant. For de unge i dag faller det dem ikke inn at de skal løse en oppgave ved å starte med blanke ark og tenke selv.

lysbilde4

I en av plagiatsakene som har figurert i media det siste året, var den anklagede journalistens svar: «Jeg ser ikke problemet». Jeg har hatt mange samtaler med elever som heller ikke «ser problemet», de forstår ikke hva de gjør galt, fordi de gjør det de mener er fornuftig.

Jeg er vanskelig å lære elever på ungdomsskole og videregående god sitatskikk, kildekritikk og bruk av sekundærkilder.

Skillet mellom primærtekst og sekundærtekst er en av bærebjelkene i hele vår akademiske diskurs. Hva gjør vi hvis den oppvoksende generasjon oppfatter primærteksten som den første du finner på internett, mens sekundærteksten er din bearbeidede versjon? Hvilke konsekvenser vil det i så fall få for akademisk skriving, kritisk tenkning og tekstproduksjon i framtiden? Hva skal skille en god fagbok fra en hvilken som helst fagtekst på internettet?

Hvis vi ser på hva den oppvoksende generasjonen lesere leser, og hvordan de konsumerer kunnskap, ser vi at de i mindre grad leser lineært, og i større grad konsumerer sammensatte tekster, med video og lydfiler i tillegg til tekst. Multimedia-kommunikasjonen inneholder også stort rom for dialog. Dette ser vi at lærebøkene allerede i mange år har tilpasset seg, ved at de utarbeider egne nettressurser i tilknytning til lærebøkene. Det er et spørsmål om det er noe man er nødt til å gjøre også for andre typer faglitteratur, at nye lesemåter fordrer nye plattformer.

Hvis vi antar at leserne endrer seg, og det forutsettes at bøkene, tekstene endrer seg, hva så med forfatterne selv og forfatterrollen?

Vi lever i en tid der forfatterrollen formes på ulike plan. Akademiske grader og erfaring fra det praksisområdet man skriver om er fremdeles viktig. Utgivelse på anerkjent forlag er fortsatt viktig for å bygge opp forfatterens etos.

Samtidig lever vi i en verden hvor det kan være vanskelig å vite hvilken status man skal tillegge en forfatter og et verk. Det siste året synes jeg utgivelsen av at Hege Storhaugs bok, «Islam – Den 11. landeplage» er svært interessant. Hege Storhaug er utdannet journalist og har spesialisering i spiseforstyrrelser fra Norges Idrettshøgskole. Boken er gitt ut på selvpubliseringsforlaget «Kolofon». Dette er en bok som har solgt i 46.000 eksemplarer og i stor grad påvirket den offentlige debatten om et viktig tema. Dersom ikke vi tar arenaen, er det andre som gjerne tar den. Det er ingen automatikk i at en akademisk status eller en tung fagkunnskap er det som sikrer at kunnskap når ut til leseren.

Framtidens fagbokforfatter må trolig legge betydelig arbeid i å bygge opp sin egen etos og gjennomslagskraft i offentligheten, ikke bare konsentrere seg om å skrive selve boken.

De tre utfordringene vi står ovenfor er altså at vi må forholde oss til lesere som oppfatter tekst og kunnskap annerledes enn oss. Vi må forholde oss til nye teksttyper, i form av sammensatte tekster, og vi kan ikke ta for gitt at selv om dette er på plass vil vi få et gjennomslag som bringer kunnskapen vi ønsker å formidle fram til leseren. Jeg vil i det følgende snakke om hvordan jeg har angrepet disse utfordringene når jeg har jobbet som konsulent for fagbokforfattere, og ikke minst da jeg skapte mine to første bøker og nå skriver på den tredje (den fra 1993 ble ikke antatt, men det er en annen historie).

Da jeg for noen år siden begynte å skrive på «Gnistrende undervisning», var det fordi jeg så at jeg i min bakgrunn hadde noen erfaringer jeg trodde andre ville ha nytte av å ta del i. Jeg snakket med mange om at jeg ville skrive en praktisk håndbok for lærere og lærerstudenter, og merket meg én kommentar som gikk igjen: «Lærere leser ikke fagbøker». Dermed laget jeg et slags motto, som var at jeg skulle skrive «en bok som lærere leser frivillig».

Før jeg begynte på selve skrivingen, gjorde jeg også et annet valg: Jeg sa til meg selv at jeg ville at det skulle bli en bok som skulle leses av mange i målgruppen. Jeg hadde også klart for meg at jeg ikke skulle slippe manuset fra meg når det gikk til forlaget, men at jeg skulle følge hele prosessen fram til leseren. I ettertid tror jeg disse tre valgene, mottoet om hva slags bok det skulle bli, og at jeg sa høyt at jeg håpte den skulle selge mye, at jeg var innstilt på å følge boken helt fram, var veldig viktige.

Forfatteren Umberto Eco har skrevet at mens man skriver pågår det to dialoger:

«Mens verket er underveis, utvikler det seg to dialoger. Primo: den mellom teksten og alle andre tekster som er skrevet før; husk at bøker skapes ut fra og gjennom andre bøker, og i nærheten av andre bøker. Og secondo: dialogen mellom forfatteren og hans modell av en leser».[i]

Min modell av en leser var en typisk ungdomsskolelærer på Senja og i Lillesand. Da jeg skrev så jeg for meg disse, og spurte meg selv: Det jeg skriver nå – vil de lese det frivillig? Vil de synes det er spennende å lese? Jeg vil understreke at jeg på dette tidspunktet ikke delte tekst med noen virkelige lesere. I sin bok «Om å skrive» skriver Stephen King at man for å komme i mål med bokprosjektet både må skrive med lukket dør, og med åpen dør, og det er viktig å vite når man gjør hva. Det er nødvendig å være i enereom med teksten – i en fase. Og det er like viktig å få respons, men deler man teksten for tidlig, kan noe gå tapt.

Da manus ble antatt ble jeg veldig glad. Jeg husker at jeg i en av de aller første e-postene med redaktøren skrev at jeg håpet dette skulle bli en bok som ville nå ut til mange. Jeg ba om sterke farger og tydelige geometriske figurer som ville gjøre at boken ville kunne gjenkjennes selv på et tommelfingerbilde på internett. Så snart omslaget kom fra illustratøren, ca. to måneder før utgivelse, begynte jeg å kommunisere om boken, ved hjelp av en Facebook-side. Det var på tide å åpne døren. Slik har jeg mulighet til å nå fram til alle lærerom og studiesteder over hele landet.

Samtidig som jeg gjorde dette, skrev jeg på oppfølgeren. Igjen med «lukket dør». Datteren min spurte hva den handlet om, og jeg sa som sant var, at den handlet om samarbeid, at det er viktig at lærerne på skolene samarbeider. «Og den skriver du helt alene?», spurte hun.

Den kommentaren var sparket bak til å gjøre teksten mer dialogisk. Jeg hadde jo direkte tilgang til leserne av den første boken, og laget en spørreundersøkelse på nett: Hva er godt/dårlig møte? Hva er godt/dårlig samarbeid? Jeg fikk flere hundre svar, og skrev mange av dem inn i manus. Hva er et godt møte? «Jeg har vært på to eller tre gode møter de siste ti årene, ikke flere», svarte en. «Dårlige møter er møter som handler om sjokoladepålegg», svarte en annen. Slik ble boken mer polyfon, og grepet skapte større identifikasjon for leseren.

lysbilde7

Jeg forteller om disse omstendigheten fordi de er viktige som et bakteppe når vi skal snakke om å utvikle og fornye fagboken som sjanger. Dette er kommunikasjonsmodellen jeg viste i sted. Jeg ønsker at vi skal bli mer dialogiske. Dialogen mellom forfatteren og leseren skjer på to plan: Den skjer inne i boken, og utenfor boken. Slik kan fagboken skille seg fra en hvilken som helst tekst noen finner på internett.

Fagbøker er uløselig knyttet til den akademiske tradisjonen. Ofte tenker man på fagbøker som modererte, tilpassede versjoner av akademiske tekster. I mitt arbeid som konsulent og forfatter har jeg hentet mye inspirasjon fra to andre kilder.

For det første er det skjønnlitteraturens impulser. Det var uvant å bruke begrepene fortellerstemme, framstillingens dramaturgi og plot de første gangene jeg trakk dem inn i en dialog med en fagbokforfatter. Nå gjør jeg det hele tiden. Kan fagbøker ha et persongalleri? Ja, selvsagt. Og de viktigste personene er selvsagt den implisitte forfatteren og den implisitte leseren, som fører en dialog gjennom verket.

Den andre inspirasjonskilden er selvhjelpssjangeren. Fra et akademisk perspektiv er det ikke vanskelig ålysbilde8 kritisere disse bøkene. Men som fenomen er de fascinerende. Til høyre her ser vi Alan Carr, som først solgte millioner av sin røyke-slutte-bok, og senere har overført metoden sin til annen problemløsing, som overvekt, privatøkonomi.

Det er bøker som er skrevet på en måte som river leseren med seg. Forfatteren er ikke redd for å tre inn i verket, gjerne både i form av et synlig og tydelig «jeg», men også med elementer av sin livshistorie.  Det er bøker som ønsker å skape forandring – i leseren og i samfunnet.

Som retoriske virkemidler er dette kraftfulle grep. Jeg spiller dem ofte inn i møte med forfattere: Hva skjer om du bruker førsteperson i begynnelsen og slutten av hvert kapittel? Eller i alle fall i innledningen? Kan du skrive en setning om hva leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boken? I mange fabokmanus kommer ikke det fram. Hvilken stemme ønsker du egentlig å formidle stoffet med?

Vår tids fagbøker, og framtidens fagbøker, er en sjanger som er i endring. Den må forandre seg, fordi leserne forandrer seg og fordi samfunnet forandrer seg. Bøkene lever med både en indre og en ytre dialog, mellom forfatter og leser. Dette store forfatter-leser-viet befinner seg i en samfunnsmessig sammenheng, i en historisk tid hvor den skal virke, hvor den skal ha en funksjon.

Jeg kunne også tenke meg å presentere en fjerde inspirasjonskilde, nemlig konseptkunsten. Boken er ikke i like stor grad en autonom størrelse. Den er bare ett av mange uttrykk for forfatterens livsprosjekt. Og jeg tror vi i mye større grad vil se at enkeltboken knyttes til skriving av kronikker, kurs, foredrag og formidling på nettbaserte plattformer og kommunikasjon med leserne på sosiale medier.

 

Framtidens fagbokforfattere står overfor en rekke valg. Skal man skrive for de få, for sin indre krets i det faglige fellesskapet? Bøker som kvalitativt holder mål og innfrir akademiske standarder, men som ikke nødvendigvis berører leseren? Skal man se på boken som et objekt man sender fra seg når det er ferdig skrevet?

På den andre siden: Skal man gi seg markedskreftene i vold, og skrive slik at mange får utbytte av litteraturen, men risikere å gå på akkord med det faglige? Skal vi ende opp med populariserte, unyanserte, kommersielle produkter på glanset papir?

De dilemmaene vi står i, og de valgene vi gjør, handler om å kombinere faglighet og formidling, bredde og dybde. Jeg tror ikke det behøver å være en motsetning mellom det å skrive faglig og det at litteraturen skal ha en nyttefunksjon og en samfunnsmessig relevans.

Jeg tror det er den kombinasjonen som er den store utfordringen. Vi må våge å bruke oss selv, bruke vår stemme og vår historie, og vi må våge å utfordre leseren. Vi må ha mot i hverdagen, og mot i skrivingen.

Dette er min niese. Hun er to uker gammel. Hun vil være russ i 2034. Kanskje fullfører hun en akademisk utdannelse rundt 2040. Kanskje vil hun komme inn døren her på Gyldendal rundt 2050 for å overlevere et bokmanus hun har skrevet selv? Hvem vet? Vi vet ingenting om hva hun vil lese og hvordan hun vil lære. Vi må bare spekulere.

På 00-tallet sørget et norsk forlag for at Aristoteles samlede verker ble oversatt til norsk. Kanskje vil min niese i 2050 være glad for at hun kan lese Aristoteles’ Retorikken på sitt eget morsmål. Hvem vet?

Fra 1930 til 2016 brukte vi store beløp på å lage 12-bindsverket norsk ordbok. Kanskje vil min niese og hennes medstudenter snakke sammen og si at det var sannelig bra at forrige generasjoner gjorde denne jobben. Hvem vet?lysbilde11

Og kanskje, kanskje, vil hun finne fram en bok skrevet i 2016, av en av oss som er her i dag, og si at den boken har hatt en stor påvirkning i hennes liv. Hvem vet?

Å skrive bøker innebærer en forsinkelse. De bøkene vi leste i går, kan vi skrive om i morgen. Det vi skriver nå skal ikke leses nå, men i framtiden. I morgen, om en uke, om noen år. Vi lever i og med tiden, men vi kan bevege oss fram og tilbake i den. Historien er ikke lineær og kronologisk, det er ikke slik at det nye alltid slår det gamle, at det moderne slår det umoderne. Det store vi’et som binder forfatteren og leserne sammen er ikke begrenset av tidens kronologi.

Fortidens fagbokforfattere kan også være framtidens fagbokforfattere.

Framtidens fagbokforfattere bygger på fortidens fagbokforfattere. Når vi skriver vet vi at vi henvender oss til noen i framtiden. I det boken kommer ut er den allerede historie. Vi som sitter her i kveld er på samme tid både fortidens forfattere og framtidens forfattere.

Men i kveld skal vi ikke skrive. I kveld skal vi snakke. Og selv om jeg på ingen måte tror det er nødvendig, har jeg laget et konversasjonskort:

«Hvordan skal vi nå fram til leseren med stoffet vårt? Hvordan skal vi skrive framtidens fagbøker? Hvordan skal vi gjøre det?» Tusen takk for oppmerksomheten.

 

 

[i] Eco, Umberto (2002): Rosens navn. Med randbemerkninger av forfatteren. Overs. C. Middelthon. Oslo: Tiden, her hentet fra Langeland, Henrik (2007): Francis Meyers lidenskap. Oslo: Tiden Norsk forlag

About 

Jørgen er en litteraturfyr som er opptatt av skriving og undervisning. Skriver om undervisning – og underviser i skriving.

Utdannet litteraturviter og lektor fra Universitetet i Oslo.
Bøkene mine har egne nettsider: Gnistrende.net Fortellemagi.no Impro.blogg.no.
Få tips om saker fra Moltubak Online ved å like Moltubak Online på Facebook.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *



Hopp til verktøylinje