Du kan ikke lese den samme romanen fem ganger

By  | 05/06/2015 | 0 Comments | Filed under: Blogg, Reise

Et essay om Edvard Hoems roman I Tom Bergmanns tid (1991)

 

I

Blant tusenvis av brukte bøker, på lange bord, som et fossefall av litteratur, får jeg øye på det gule og bergmannsorte smussomslaget, med det kornete bildet fra en av Venezias kanaler. Jeg tenker på filosofen Heraklits formulering om at du ikke kan gå ned i den samme elven to ganger, alt er forandring. Det er ikke så mange bøker jeg har lest flere ganger, men dette er en av dem.

Jeg er voksen nå. Det er dag to på det årlige loppemarkedet i korpset, og sammen med noen andre litteraturforeldre har jeg ansvar for bokavdelingen. I år som i fjor og året før det. Jeg forsøker å redusere min egen boksamling ved å donere en kasse bøker hvert år. Jeg forsøker å være streng – ikke ta med nye bøker hjem. Men denne gangen gjør jeg et unntak. Når vi stenger ned loppemarkedet, og boken med omslagsbilde fra Venezia fremdeles ikke er solgt, legger jeg den til side. Mens vi rydder, kommer jeg til å tenke på at jeg en gang, det kan ha vært for fem eller ti år siden, skrev en tekst om denne romanen. Jeg husker ikke om jeg gjorde den ferdig. Når jeg kommer hjem leter jeg på gamle harddisker og backup-mapper, og plutselig finner jeg filen. Tittelen på teksten er I Tom Bergmanns fotspor.

En søndag, noen uker etter loppemarkedet da jeg hadde tatt med meg romanen, tok jeg med meg laptopen og satte meg på en av kaffebarene hvor jeg pleier å skrive. Meningen var å jobbe på et bokmanus. På pc’en lå filen I Tom Bergmanns fotspor, og i skuldervesken romanen med omslagsbildet fra Venezia. Jeg skjønte at jeg måtte skrive noe annet enn jeg hadde tenkt. Det begynte å regne mens jeg satt der. Folk kom og gikk bak ryggen min, det surret i melkesteamere og klirret i glass, akkurat slik jeg liker å ha det.

Jeg begynte å lese teksten som lå i filen «I Tom Bergmanns fotspor»:

Jeg kjøpte Edvard Hoems roman ”I Tom Bergmanns tid” på den tiden hvor jeg fremdeles ikke hadde innsett bokhyllenes begrensninger, og stadig brakte fulle bæreposer av bøker hjem fra bokhandlenes bugnende salgsbord. Jeg hadde bøker i stabler på gulvet og på toppen av bokyllene. Jeg leste og leste.

”I Tom Bergmanns tid” handler om nettopp Tom Bergmann, som reiser rundt i Europa på skranglete tog, spiller poker om natten i Praha, ordner forretninger hjemme i Oslo via telefon fra Italia, og har en rekke mer eller mindre kompliserte relasjoner til kvinner. Boken var et eventyr. Den var en drøm.  Jeg fikk lyst til å være som Tom Bergmann, reise som ham, på kryss og tvers i Europa og oppleve spennende ting. Slik var min første opplevelse av denne boken. Etter at jeg hadde lest den, forsvant den inn i en av hyllene på hybelen min, og stod, som de fleste bøker, urørt i lang tid.

Etter to avsnitt kjenner jeg igjen teksten, jeg kjenner igjen tankene og jeg skjønner at det er jeg selv som har skrevet den. Men samtidig: Språket og stemmen er annerledes, det er noe banalt over starten på den gamle teksten. Jeg leser videre:

II

Etter flere år plukket jeg den fram igjen og leste den på nytt. Da oppdaget jeg at jeg leste den på en ny måte. Jeg la merke til andre detaljer og forstod handlingen på et annet plan. I mellomtiden hadde jeg selv tilbrakt atskillige timer både på tog rundt om i Europa og opplevd mer eller mindre vellykkede relasjoner til kvinner. Jeg hadde vært både i Praha og Venzia, og i det hele tatt gjort selv mye av det romanen handler om. Det eventyrlige og drømmeaktige var ikke lenger det viktigste i romanen. Jeg så kompleksiteten, jeg så problemene og innså mer hvilke krefter hovedpersonen var underlagt. Hvordan han ble drevet fra det ene stedet til det andre, hvordan han viklet seg inn i – og ut av den ene relasjonen etter den andre. Jeg tenkte at fortellingen handlet om et ”fall”, om å begå feil, og betale en pris for sine feil. Også etter denne gjennomlesningen forsvant boken ut av min bevissthet.

Den analysen var ikke så dårlig, tenkte jeg, nå fem eller ti år senere. Det kan godt hende den holder, det er nesten slik at jeg blir nysgjerrig på romanen, handler den om et «fall», om å begå feil og betale en pris for sine feil? En roman består av noen hundre tusen bokstaver, kanskje over en million. Hver gang øyet skanner en av setningene, på la oss si ti eller femten ord, legger hjernen vekt på ulike ord i den setningen, avkoder setningen på en ny måte, slik at de assosiasjonene som skapes er nye for hver gang. Dette skjer ikke bare på setningsnivå, det gjelder også hele avsnitt og scener: Leseren vil ikke lese alt på samme nivå, han vil hele tiden velge ut noe som viktigere enn annet, huske noe, glemme mye. Det er derfor to personer som har lest den samme boken sjelden vil huske de samme detaljene. Jeg husker da hovedpersonen… vil én leser begynne, mens den andre vil svare at …det husker jeg ikke, men jeg husker at… Og slik vil samtalen fortsette, og gjennom denne vekslingen mellom glemsel og erindring konstruerer de to samtalepartnerne en gjenfortelling som ikke er identisk med den representasjonen av fortellingen hver og en av dem hadde da samtalen startet. Og slik er det også å skrive en dialog med en tidligere versjon av seg selv. Det jeg husket om romanen da jeg skrev om den for fem eller ti år siden er noe annet enn jeg husker nå, og i denne assymetriske erindringen vokser en ny helhet fram. Jeg oppdager at jeg har lest boken tre ganger, ifølge den gamle teksten:

III

Den tredje gangen jeg leste boken, hadde det gått enda noen år. Jeg husket godt hvordan jeg hadde lest boken på to helt forskjellige måter tidligere, og ville se om den hadde forandret seg enda en gang. Jeg var blitt en voksen mann, betydelig eldre enn hovedpersonen, oppdaget jeg. Den tredje gjennomlesningen ble en nedtur. Jeg hadde vanskelig for å forstå at jeg noen gang kunne la meg rive med og se på Tom Bergmanns reise som en eventyrferd. Jeg syntes heller ikke den gav meg spesielt mye psykologisk eller relasjonell innsikt. Sant å si konkluderte jeg med at hovedpersonen virket emosjonelt umoden og hadde begrensede evner til å løse de problemene han ble utsatt for.

Den tredje gjennomlesningen må altså ha vært en slags nedtur. Som å finne en barnebok som en gang i tiden gav store opplevelser, men når man leser ordene om igjen, får man ikke de samme bildene. De ordene som en gang i tiden satte i gang en kjedereaksjon av assosiasjoner og emosjoner, virker ikke lenger, fordi leseren ikke lenger er et barn, og fordi den fortellingen som en gang ble skapt i barnets indre har vokst og blitt en del av leserens indre på en måte som ingen nylesning kan konkurrere med.

Det kan virke som om jeg virkelig trodde at det var boken som hadde forandret seg fra første til tredje gjennomlesning. Det hadde den jo ikke – det var nøyaktig de samme bokstavene og de samme ordene i den samme rekkefølgen som sist. Forandringen lå i møtene mellom boken og leseren, forandringen var først og fremst i meg selv. At jeg påstod, på ett tidspunkt, at boken ikke gav meg spesielt mye innsikt i psykologi eller om relasjoner sier mer om meg som leser enn om boken. Det er åpenbart at jeg likevel hadde en slags tro på at boken fortsatt skulle kunne gi meg noe, bety noe, slik religiøse vender tilbake til sine hellige tekster, gang på gang, i et håp om få noe mer, få noe nytt. For min del handlet det ikke om hverken Koranen eller Bibelen, men et stykke norsk samtidslitteratur anno 1991, som ved tredje gangs gjennomlesning framstod annerledes enn den hadde gjort de to første gangene.

IV

På tross av denne nedturen, pakket jeg boken med meg som reiselektyre noen år senere, det hadde da gått cirka 15 år siden første lesning, da jeg skulle på en viktig reise til utlandet. Jeg hadde en tanke om at jeg kanskje skulle gi den en ny sjanse. I en av Europas hovedsteder ble jeg kjent med en ung kvinne, jeg har nesten lyst til å kalle henne en pike, selv om det er et gammeldags ord, og uten å gå i detalj, kan jeg si at møtet inneholdt både vin og sang. Det var et slikt møte som bare oppstår, som finnes der og da, som varer en liten stund, men som man husker for resten av livet. I samtalen med K., som jeg kan kalle henne, fortalte jeg om mine tre lesninger av ”I Tom Bergmanns tid”. Om den første, euforiske lesningen, den andre, interessante lesningen, og den tredje som hadde vært en skuffelse. Og da jeg fortalte henne om det, skjønte både hun og jeg at det tross alt hadde vært en viktig bok for meg. Det er ikke mange bøker man leser mer enn en gang, og det er ikke mange bøker man frakter med seg Europa rundt ut fra tanken om å lese den en fjerde. «Tror du at du kommer til å lese den igjen?», spurte K.

Og det var da jeg skjønte hva jeg ville gjøre. Jeg gav henne boken. Du kan få den. Vær så god. Det kjentes rart å gi den fra seg, og jeg skal innrømme at jeg tenkte at jeg ville kjøpe et nytt eksemplar så snart jeg kom hjem. Hva gjør man ikke for å sjarmere en kvinne? Hun ble glad for boken, og jeg har aldri kjøpt det nye eksemplaret.

Med årene har jeg blitt mer kritisk til å kjøpe bøker, og ikke minst til det å oppbevare hundrevis av bøker hjemme. Det har noe med plassmangel å gjøre, og noe med luftkvalitet. Blant de få bøkene jeg tross alt har stående hjemme, er det noen som har betydd mye, og noen jeg ikke engang har lest. ”Tom Bergmanns tid” står ikke der. Jeg liker tanken på at K. leste den og fikk en opplevelse som var annerledes enn min. Det hender jeg fantaserer om at hun gav boken videre til en annen person, som igjen har gitt den videre, og at mitt eksemplar av ”I Tom Bergmanns tid” av Edvard Hoem reiser fra by til by, fra hånd til hånd, tilsynelatende på en evig reise fra øy til øy.

Slik sluttet den gamle teksten. Den får meg til å smile. Det er jo en virkelig historie som beskrives, i alle fall virkelige hendelser, og disse hendelsene er det som nå males fram i erindringen. Jeg gav boken til en som har et navn som begynner på K. i en hovedstad i Europa. Men selv om det er virkelige hendelser og en sann historie, er det en litterær framstilling med litt for mye patos etter min smak pr. 2015. Skal man skrive «pike» eller «kvinne»? Jeg ville neppe brukt noen av ordene hvis jeg skulle skrevet dette i dag. Og hvilken forskjell utgjør det om man forteller nøyaktig hvilken by det var, og hva personen het? Er det en forskjell om det dreier seg om Emilie i Paris, eller Ulla i Stockholm? Det finnes så mange byer, det finnes så mange mennesker, det finnes så mange bøker. Jeg husker at jeg var veldig fornøyd med den siste setningen, tilsynelatende på en evig reise fra øy til øy. Setningen er tatt fra romanen, det er den siste setningen i den, og jeg syntes det var kult å slutte teksten der romanen slutter.

V

Og jeg sitter på denne kaffebaren i Oslo, en vårdag i 2015, 24 år etter at romanen kom ut. Det klirrer i glass og det suser i melkesteamere. Jeg har lest min egen fem eller ti år gamle tekst, og romanen med det svarte og gule smussomslaget ligger ved siden av meg.

Og så dukker det opp et tanke, et spørsmål, som jeg er ganske sikker aldri har vært der før. Hva ville egentlig Edvard Hoem med å skrive I Tom Bergmanns tid? Og når det spørsmålet er formulert, kommer det en hel rekke av spørsmål: Hva var det litterære prosjektet? Hvorfor står det «tid» i tittelen? Er boken like mye et portrett av en historisk fase som et mannsportrett?

Og jeg løfter boken opp fra bordet, og jeg åpner den, og jeg leser den første setningen: «Så lenge det var lyst stirde han gjennom togvindauge, ut på det flate landskapet som strauk forbi, lykkeleg over at han hadde fått sitjeplass i den overfylte kupeen.» Og når jeg leser setningen er det er som om jeg aldri har sett den før, som om jeg leser den for aller første gang. Det finnes så mange byer. Det finnes så mange mennesker. Det finnes så mange bøker. Og jeg leser den første siden. Og den andre. Og det som om jeg aldri har sett ordene før, som om jeg leser dem for aller første gang.

About 

Jørgen er en litteraturfyr som er opptatt av skriving og undervisning. Skriver om undervisning – og underviser i skriving.

Utdannet litteraturviter og lektor fra Universitetet i Oslo.
Bøkene mine har egne nettsider: Gnistrende.net Fortellemagi.no Impro.blogg.no.
Få tips om saker fra Moltubak Online ved å like Moltubak Online på Facebook.

Tags: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *



Hopp til verktøylinje