Om drømmelærere og virkelige lærere

By  | 21/08/2013 | 0 Comments | Filed under: Meninger, Skole og undervisning
Emilie, Erna og jeg.

Emilie, Erna og jeg.

– Eller sagaen om Erna og meg

I mediene leser man den ene dagen om drømmelærere og superlærere, og den andre om de elendige lærerne. Mytespinneriet om læreryrket tjener ingen. De aller fleste lærere er helt ålreite, og vel så det.

Det er mulig noen vil mene jeg med denne åpningen kaster stein i glasshus, siden jeg i våres ble utropt til drømmelærer av Erna Solberg. For å gjøre en svært lang historie kort; her kommer et resyme av min vei inn i skolen og bakgrunnen for at akkurat jeg ble brukt som eksempel av Erna da hun skulle snakke om gode lærere i landsmøtetalen sin. Men først og fremst; mine tanker om hva en god lærer egentlig er.

Lærerbarnet
Jeg er oppvokst som ”lærerbarn”. Begge mine foreldre jobbet som lærere, og min far senere som inspektør og rektor. Det å være barn av lærere har mange sider. En positiv side, sett i ettertid, er at man får inn refleksjon om skole og hva som er gode og dårlige lærere – om ikke med morsmelken – så i alle fall gjennom daglige samtaler ved middagsbordet. Man kunne ikke bare komme hjem og klage over dumme lærere – foreldrene ville da straks sette det hele i perspektiv.
Jeg prøvde meg som lærervikar etter videregående, da jeg tok ex. phil., og besluttet så at jeg ikke skulle bli lærer. Jeg skulle i alle fall ikke bli lærer. Deretter fulgte mange år med studier (der et kriterium for fagvalg var at det ikke skulle gi undervisningskompetanse – ante man at bordet fanget?), og mange år og tusenvis at arbeidstimer med ulike former for kursutvikling og kursvirksomhet utenfor skoleverket.
Så gikk det som det ofte gjør i klassiske dannelsesfortellinger; etter alle omveiene kommer man til slutt dit man skulle, eller absolutt ikke skulle, i utgangspunktet. For meg var dette vendepunktet et to måneders vikariat på en ungdomsskole. Det var ment å vare to måneder. Det ble halvannet år. Så videre til en ny ungdomsskole, deltid, vikariater, innom videregående, før jeg oppdaget at ett av fagene jeg tok på universitetet faktisk gav undervisningskompetanse, og at jeg dermed kunne ta ”pedden” for å få lærerkompetanse. Noe jeg også gjorde.
Dermed var situasjonen snudd: Fra å drive egen virksomhet og jobbe litt som lærer på si, har lærerjobben blitt en stor del av livet, og egen virksomhet noe jeg gjør mer på deltid. Og der er jeg nå.

Erna, Emilie og jeg.
Tilbake til historien om Erna og meg. Det er egentlig en historie om Emilie og meg. Emilie var en av elevene i to åttendeklasser jeg underviste i Bærum i 2007 og 2008. Hun var en engasjert elev da, og er det fremdeles. Når hun har skrevet leserinnlegg til Si:D i Aftenposten har jeg trykket ”liker” på Facebook, og kanskje sendt henne noen hyggelige ord om at det er bra skrevet (og det er det jo alltid). Etter hvert har det hendt at hun har sendt meg tekster for respons før hun har sendt dem til avisen, og noen ganger har jeg tatt disse tekstene opp på storskjermen for mine nåværende elever, for å vise at det vi holder på med er ”ordentlig”. Det å lære å skrive leserbrev handler om å ta del i samfunnsdebatten, om å påvirke samfunnet, og det å vise til tidligere elever som rollemodeller er gull verdt sett fra et pedagogisk ståsted.
Fra Emilie har det kommet hyggelige ord om at skrivegleden startet i mine norsktimer. Ingenting gjør en lærer mer glad enn slike ord – det man har gjort har ført til noe, det er noen som har fått noe ut av det og tatt det med seg videre i livet. Slike små hilsener bærer lærere med seg for alltid – de er til motivasjon i de stundene man opplever det motsatte – at det man legger stort arbeid ned i ikke fører til noe. Det er ikke så ofte lærere snakker høyt om disse tilbakemeldingene, og hadde det ikke vært for at dette allerede har vært kringkastet over hele landet, hadde jeg neppe skrevet om det her. Det er slike glimt av noe større som man verner om, tar vare på. Det er vissheten om at det du har sagt eller gjort én gang, for mange år siden, kan ha vært med på å forme et liv.. Er det ikke slik det er? Vi tenker tilbake på de lærerne som betydde noe ekstra, og husker den ene positive eller negative kommentaren som brente seg inn og kanskje fikk oss til å ta et avgjørende valg?

Så langt om Emilie. Over til Erna. Det er valgår og en av sakene det politiske partiet Høyre satser på, er skole. I vår gikk etterlyste Erna historier, via Facebook, om spesielle elev-lærerrelasjoner, om ”drømmelærere”. Det kom inn mengder av svar, fortellinger. Veldig mange har jo én, eller kanskje to lærere som på forskjellig vis har fått bety noe spesielt. Kanskje er det ikke så rart? Jeg tenker noen ganger at det er underligere å tenke på alle de lærerne man har tilbrakt kanskje flere hundre timer sammen med som man ikke husker… Hvem hadde jeg i matte i 8.? Hvem hadde jeg i samfunnsfag i 2 vgs.? De har helt sikkert også hatt innflytelse, selvsagt, men de har ikke fått rollen som hovedperson når fortellingen berettes i etterkant.

På Stortinget
I tillegg til Facebook-etterlysningen gikk det ut et bud, via Høyres ungdomsorganisasjon, Unge Høyre, om de visste om noen der som kunne ta med seg en lærer som hadde betydd noe spesielt. Og at akkurat den mailen havnet hos Emilie, og at hun videresendte den til meg, og at jeg sa ja, er den rekken av tilfeldigheter som har skapt denne historien. For vi møtte Erna og hennes rådgiver på Stortinget og snakket i 25 minutter om skole. Hva er god skole? Hva gjør ”de gode lærerne” som de andre lærerne ikke gjør? Osv. Det var en fin samtale, synes jeg, og jeg fikk kommet fram med mange av mine tanker om skole og undervisning. På vei ut sier Erna i en bisetning at hun kommer til å bruke noe av dette i landsmøtetalen sin som er neste helg. Vi tar et bilde av oss tre, det legges ut på Facebook og får mange likes.

Kringastingen
Dagen for landsmøtet har kommet. Jeg har fått en melding fra Emilie om at talen skal begynne 1240, og at hun skal holde et innlegg i den påfølgende debatten. Jeg er på jobb med min nåværende åttendeklasse, og i timen har vi brukt internett og projektor, så den står på. Klokken 1238 sier jeg at vi kan ta friminutt, men at dersom noen har lyst til å se åpningen av en politisk tale, kan de bli igjen i klasserommet. Det er det bare en som vil – de andre er ute av døren før jeg har fullført setningen. Jeg er spent. Jeg lurer på hva fra samtalen hun kommer til å bruke – det jeg sa om lærerutdanningen, at vi må få inn et større mangfold av kompetanser og mennesker i skolen? Eller … Talen begynner, og både jeg og den gjenværende eleven følger med. Så skjer det. Hun nevner navnet mitt. Eleven og jeg veksler blikk. Blikk som sier: Hæ? Sa hun det..? Og det fortsetter. Er dette virkelig? Det er tre av de mest surrealistiske minuttene jeg har opplevd – og sant å si kan det vel være et symptom på psykisk lidelse dersom du tror at folk på TV snakker om deg. Men dette var virkelig. Her er talen, det begynner på ca. 02:45:


Hun henter opp igjen temaet skole i avslutningstalen på søndagen, og nevner meg og et par andre lærere ved navn da også. En voldsom stolthet, koblet med et snikende ubehag. En snikende uro. Først skylder jeg på Janteloven: Jeg vil ikke stikke meg fram. Jeg vil ikke at kollegene mine skal tro at jeg tror jeg er bedre enn dem. Men sakte blir det klart for meg hva som er problemet: Jeg er ikke en drømmelærer. Jeg er ikke en superlærer. Jeg har ikke vunnet NM i lærergjerning i en fair konkurranse med tusenvis av andre. Poff. Oppvåkning.

Slutte med mytespinneriet
Jeg vet ikke hva som ødelegger mest: Mytene om de dårlige lærerne, eller mytene om de gode lærerne. La meg ta de verste først. Stadig kan man høre om lærere som er ”så dårlige at de aldri burde vært i skolen”. Jeg har sett noen av dem, og det de stort sett har til felles, er at de forsvinner ut av skolen ganske fort.
Jeg har også hatt min ”drømmelærer”, som gjennom sin høye kompetanse, sine tøffe krav og sitt engasjement for skriving, litteratur og journalistikk kanskje var den enkeltlæreren som i størst grad har påvirket mitt studie- og yrkesvalg. Jeg hadde henne i ett år, i to fag (norsk og journalistikk), og jeg husker den dag i dag mye av det hun sa. Og der kunne man sette et utropstegn – drømmelæreren finnes! Problemet er bare at det var mange i klassen – kanskje de fleste – som ikke hadde det samme forholdet til henne. De syntes hun var for streng med karakterene, husker jeg. Og slik har jeg hatt det mange ganger som elev – andre har snakket varmt om lærere som jeg selv ikke har fått noe spesielt ut av. Jeg skal ikke dreie dette innlegget til å handle om utviklingsspsykologi, men man behøver ikke ha bachelor i tilknytningspsykologi for å skjønne at barn og ungdom i sin løsrivelse fra foreldrene, på sin vei til selvstendige voksne, i en overgangsperiode lett knytter seg til andre voksenautoriteter. Som den læreren som gir litt ekstra oppmerksomhet, eller ser hva akkurat denne eleven trenger. Det er ikke noe rart at det i de fleste menneskers livsfortellinger finnes historier om en eller to lærere som har betydd noe helt spesielt. At disse lærerne svært sjelden har den samme rollen hos alle elevene sine, er et faktum som burde gjøre at man kunne nyansere betydningen av å være superlærer.

Jeg har altså hatt noen av de elendigste lærerne man kan tenke seg i min egen skolegang – og noen av de beste. Gjennom tolv års skolegang og syv års universitetsstudier er det antagelig snakk om flere hundre lærere og forelesere. Til sammen har de åpenbart påvirket livet mitt – noen i udelt positiv retning, noen har lært meg hvordan det ikke skal gjøres, eller gitt meg motstand eller lærepenger jeg har vokst på. De aller fleste av dem har vært langt ”innenfor normalen” og helt ok lærere, kanskje ok-minus eller ok-pluss, men innenfor. Det er alle disse lærerne som er de viktigste. Til sammen utgjør de en mosaikk, et mangfold, som på mange måter kan være et bilde av det samfunnet man vokser opp i – og inn i.

«Programlederne i regisserte skole-realitys blir løftet opp til tabloide ”superlærere”, eksperter som kan si hvordan DU kan redde ditt barn fra alle de vanlige lærerne som overstrømmer norsk skole.»

Har du det i deg?
Mytene om drømmelærere og superlærere dyrkes nå på flere fronter. I tillegg til de politiske debattene – som jo kjennetegnes forenklinger og lettfattelige poeng som skal nå ut til mange, har flere av TV-stasjonene og avisene kjørt lærer-kampanjer av ulik art. Programlederne i regisserte skole-realitys blir løftet opp til tabloide ”superlærere”, eksperter som kan si hvordan DU kan redde ditt barn fra alle de vanlige lærerne som overstrømmer norsk skole. I Aftenposten kunne man for en tid tilbake plassere sin favorittlærer på et stort multimedialt kart over Norge…
Det ligger i politikkens og medienes natur å forenkle, spisse. Man kan kanskje ikke kritisere dem for å dyrke superlærerne. Det som er verre, er at myndighetene, ved Utdanningsdirektoratet, ser ut til å kjøre det samme løpet. De har gjennom flere år kjørt rekrutteringskampanjer under slagordet ”Har du det i deg?”. Man kan ta tester på nettet, gå inn i en multimediaboks hvor fiktive elever setter en på prøve… Og alt handler om å finne ut om man ”har det i seg”. Det skapes inntrykk av at det å bli en god lærer er noe medfødt, det er et talent man enten har, eller ikke har. Det er en latterliggjøring av læreryrket som hverken mediene eller politikerne engang er i nærheten av. Innholdsmessig formidler kampanjene også mange underlige holdninger til læreryrket: Som den unge gutten som blir stående fast i en heis med to andre, og som sier at ”Visste dere at skjorten er laget av organisk materiale, så den kan vi spise dersom vi blir stående her i flere dager?” Har du det i deg? Vil du bli lærer skal du altså være full av irrelevant faktainformasjon og mangle sosial intelligens..? Her er den, 35 sekunder med ren sabotasje av læreromdømmet: Har du det i deg – i heisen.

Vel – for å komme fram til mitt sluttpoeng. Det å fokusere på drømmelærere, superlærere og elendige lærere har liten funksjon. Man står i fare for å stigmatisere og tabloidisere en hel yrkesgruppe. Det er de vanlige lærerne, det er ”ok-pluss” lærerne, som jobber hardt, dag etter dag, år etter år, som vet hvordan det gjøres. Det er de som har det i seg.
Dette må ikke forstås som at jeg mener man skal dyrke middelmådigheten. På ingen måte. Men for å bli en god lærer, eller for å bli verdens beste lærer, må man jobbe knallhardt hver dag for å utvikle seg, for å lære av sine elever, lære av sine feil og suksesser. Man må forsøke å bli et litt bedre lærer i morgen, enn man er i dag. Man må forsøke å bli mye bedre neste år enn i fjor. Det er lite som drømmeaktig og magisk over den jobben. Men det er det som gjelder.

About 

Jørgen er en litteraturfyr som er opptatt av skriving og undervisning. Skriver om undervisning – og underviser i skriving.

Utdannet litteraturviter og lektor fra Universitetet i Oslo.
Bøkene mine har egne nettsider: Gnistrende.net Fortellemagi.no Impro.blogg.no.
Få tips om saker fra Moltubak Online ved å like Moltubak Online på Facebook.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *



Hopp til verktøylinje