De siste seks-sju årene har det blitt tradisjon å tilbringe en del av sommeren på Moltustranda på Sunnmøre. Siden det er et så fint og spesielt sted, har jeg lyst til å fortelle litt om det.
En kopp kaffe under trærne.
Moltustranda ligger på Gurskøy i Herøy kommune. Man kan se bilder derfra i Are Kalvøs satiriske film ”Syden”. Are Kalvø bruker Moltustranda som et eksempel på det traurige norske, det vanlige og kjedelige, det u-pittoreske. Jeg er ikke enig i at det er slik (selv om filmen selvsagt er morsom).
Det er ikke 30 grader i skyggen og skinnende sol dagen lang på Moltustranda, men det er verdens friskeste luft og det skifter mellom sol og regn ca. hvert kvarter. Dersom man er innstilt på det – og liker det – finnes det ikke bedre sted på jord.
Etternavnet mitt stammer fra Moltustranda. Dersom noen forbinder noe med det navnet, er det stort sett stand up-komikeren Fredrik Steens skikkelse ”Hildegunn Moltubakk” som selger ”steike fine gardine”. Dette er altså – for å ha sagt det en gang for alle – en karakter og ikke en virkelig person. Enough said.
Grunnen til at jeg begynte å reise regelmessig til Moltustranda er denne: I 2007 overtok onkelen min, Victor Moltubak, småbruket / husmannsplassen Bakken Ytre. Det vil si, han overtok det som var igjen av den.
Det var rimelig forfallent, siden det hadde stått ubebodd siden slutten av åttitallet. Han har foretatt en massiv restaurering, der det å modernisere samtidig som han bevarer det autentiske har stått sentralt. Dermed er det både nytt kjøkken og bad – men fremdeles lave takbjelker og dører. For å si det enkelt.
- Etter en regnskyll skinner solstrålene ekstra fint.
Selv har jeg aldri bodd på Moltustranda – jeg vokste tvert imot opp diverse andre steder rundt om i Norge, og har den største delen av livet bodd på Østlandet. På tross av dette, eller kanskje nettopp derfor, har det vært spennende å bli kjent med Moltustranda og bygdas og småbrukets historie. Fra det å den med det rare etternavnet, som ingen klarer å skrive riktig, har det vært som en underlig opplevelse av hjemkomst å komme til et sted der mange heter Moltu, Moltumyr, Moltubakk osv. Og ikke bare det: Når man har flyttet mye i barndommen, og ikke har noe man vil kalle et ”hjemsted”, er det overveldende å finne et sted og et hus der man selv er sjuende generasjon. Rusle rundt på tomta hvor min tipp-tipp-tipp-oldefar satte opp den første hytta i 1818/19…
Det viste det seg at det lå mange brev i huset, 50-90 år gamle. Jeg har de siste årene jobbet med et utvalg av disse, til et skriveprosjekt (jeg ikke vil si for mye om foreløpig). Herøy sogelag, og ildsjel Bjarne Rabben, har også vært svært aktive og bevart mye dokumentasjon for ettertiden. Disse skriftlige kildene, sammen med hus og kulturlandskap som er bevart, gir et helt unikt innblikk i fortiden.
Utsikt fra Veten, varden på Hidsegga. Vindfullt. (Bildetekst redigert)
På årets tur fikk jeg endelig sjekket ut noen av fjellene rundt, Store-Hanen og Velta, og fikk også lagt inn et par joggeturer på veien sørover, til gravrøysene fra Bronsealderen som ligger der. Den ene dagen var det så mye motvind at jeg fikk skikkelig saltsmak i munnen av havluften. Da var det godt å snu og løpe hjemover igjen – med vinden i ryggen.
Storehanen – utsikt over bygda
Så, Are Kalvø, hvis du leser dette: Det er ingen grunn til å raljere over Moltustranda – det er virkelig en pittoresk perle som er verdt et besøk.
PS: Jeg jobber altså med lokalhistorisk stoff fra dette området, så om noen som leser dette sitter på bøker, brev, foto eller fortellinger som er relevante, er det kjempefint om dere tar kontakt!
Hyggelig lesning om barndomsbygda. Takk skal du ha 🙂
Hei, så morsomt at denne siden har blitt «oppdaget» – takk for hyggelige kommentarer!
Gunhild – hyggelig å høre – kanskje vi sees?
Bjørg – jeg tror jeg fant navnet Velta på et kart, men det har jeg ikke her. Det er fjellet som heter Veten på dette kartet jeg mener: http://ut.no/map/page/maptool/519639
Frank-Roy – skrivemåten går tilbake et par generasjoner. Det var to av brødrene i min farfars søskenflokk som skrev det slik. Visstnok pga. en uenighet om betydningen av navnet. (bak Moltu-steinen, ikke Moltu – bakken, men det vet jeg ikke sikkert).
Wegard – ja ikke sant 🙂
Slekt med Roar Moltubak kanskje?
Jepp, han er min lillebror 🙂
Sett navnet innen media, men huska ikkje heilt kor.. Dagbladet? Vg? Nrk? Tv2? Uansett ikkje so nøye, ej fekk nå svar.. hehe.. 🙂
Ja, på Moltustranda er det godt og landa.. 😉
En uvanleg måte og skrive ditt navn på. Alle eg kjenner heitter Bakk og ikkje Bak. Er dette en gammel skrivemåte.
Navnet Velta ( hadde falt ut)
Hei. Jeg et søskenbarn til Victor og har i kveld vært på søskenbarntreff i Bakkane . Jeg lurer å hvor Velta er . Har aldri hørt det navnet . Navn på fjell her omkring et Hidsegga, Hanen , Sollida m.fl
Han er nok opp på Hidsegga 🙂
Når jeg nå sjekker med det kartet jeg linket til (http://ut.no/map/page/maptool/519639) er det Veten det dreier seg om. Gikk via Hidsegga på vei ned 🙂
Hyggelig å lese din presentasjon av å være på Moltu (som bygdefolket kaller det). Vi er faktisk hyttenaboer med Reidun og Victor. Mannen min, Øystein Moltubakk, er i fjern slekt med Victor.
Vi bor på Stokmarknes i Vesterålen og valgte å bygge oss hytte opp i Bakkane på tomta til Noa Moltubakk. Her ble det første huset bygd i Bakkane. Huset var da så stort at det ble brukt til fest og begravelser.Spesielt er det at vi har fått til å bygge på denne gamle tomta.
Kanskje vi er på Moltu samtidig til sommeren og får anledning til å hilse på hverandre…..
Vennlig hilsen Gunhild Navjord